Innspill fra UHR-Humaniora til Langtidsplanen for forskning og høyere utdanning

Innspill til Langtidsplanen (LTP) ble behandlet på UHR-Humanioras enhetsmøte 6.mai 2021, og den strategiske enheten ga arbeidsutvalget fullmakt til å arbeide videre med et innspill til UHR, i tråd med diskusjonene i møtet. Under følger arbeidsutvalgets innspill til UHR.

UHR-Humaniora mener forrige revisjonsrunde var konstruktiv og innebar en klar forbedring av LTP, men at det ikke desto mindre fremdeles er behov for en grundig revisjon av LTP både når det gjelder noen generelle og grunnleggende punkter, der LTP allerede framstår som utidsmessig, og med hensyn til spesifikk omtale av humanistiske perspektiver.

Brevet fra KD stiller som første spørsmål “Hvilke endringer i samfunnet (eller i bestemte sektorer) gir behov for endringer eller forsterket innsats innenfor forskning og høyere utdanning i årene som kommer?” UHR-Humaniora mener at de seneste årene særlig tydelig har vist at de klareste samfunnsutfordringene nå, ved siden av klimautfordringen, er svekket demokratiforståelse og økende ulikhet. Demokratiet er i dag under press, også i deler av verden som ligger nær oss, kulturelt og geografisk. Selv om det er et uttalt mål å redusere ulikhet globalt og lokalt, ser også økende ulikhet bredt forstått ut til å være en sterk trend. Disse utviklingstrekkene er på noen måter samvirkende og kan se ut til å forsterke hverandre, og krever en forsterket forskningsinnsats.

Demokrati og ulikhet bør derfor erstatte «Samfunnssikkerhet og samhørighet i en globalisert verden» som langsiktig prioritering i Langtidsplan for forskning og høyere utdanning, og heves høyere opp på prioriteringslisten. Både samfunnssikkerhet og samhørighet henger tett sammen med demokrati og ulikhet, og den foreslåtte endringen representerer dermed ikke en forkasting av disse temaene. Imidlertid åpner endringen opp for større spørsmål, mer radikal tverrfaglighet, grunnforskning, samt klarere relevans for LTPs hovedmål.

Med denne endringen vil også FNs bærekraftmål kunne integreres bedre. Både demokrati og ulikhet må forstås i vid forstand, demokrati som robust samfunnsmodell går langt ut over spørsmål om stemmerett og fungerende parlamenter - slik også ulikhet er langt mer dyptgripende enn ulikhet i formue eller inntekt. Begge aspekter har dyptgripende virkning for spørsmål omkring språk, kultur, historie, digitalisering, helse og klimapolitikk og kaller således på en tverrfaglig forskningsinnsats. 

Overordnede og prinsipielle tilbakemeldinger

  • Skille mål fra midler. Det er et uheldig signal at LTP innledes med formuleringen «Regjeringens prosjekt er å legge til rette for vekst i samlet verdiskaping og nye lønnsomme arbeidsplasser (...)». Dette signaliserer at dagens LTP fokuserer på materiell vekst, innovasjon og arbeidsplasser som det grunnleggende målet for forskningspolitikken. UHR-Humaniora mener at økonomisk soliditet og forskning/høyere utdanning begge er viktige hensyn og gjensidig forsterkende, men det ene er ikke et middel for det andre. Snarere er disse begge midler for det høyere politiske målet, som må være et godt, demokratisk samfunn for individuell utfoldelse og like muligheter. En slik endring bør gjenspeiles i den tredelte målformuleringen.
     
  • Sondre tydeligere mellom mål for forskning og forskningspolitiske mål. Det overordnete politiske målet i LTP bør være et stabilt, inkluderende og demokratisk samfunn som ramme for frie og sikre liv med like muligheter. Dette bør være øverste mål. LTP inneholder allerede gode formuleringer om betingelsene for demokratisk samfunnsutvikling (f.eks. 1.5.4), men disse innsiktene reflekteres ikke i overordnete mål og prioriteringer slik de er formulert i dagens LTP. Det isolerte målet for forskning i streng forstand være erkjennelse og innsikt, uavhengig av økonomiske interesser. Et slikt mål bør også gjenspeiles tydeligere i LTPs tre overordnete mål. «Erkjennelse og innsikt» kan erstatte den nå forslitte frasen «fagmiljøer av fremragende kvalitet».
     
  • Endre målrekkefølge. Dersom de tre overordnete målene i LTP mot forhåpning skulle overleve en revisjon, bør rekkefølgen endres. «Fremragende fagmiljøer» bør stå øverst og «Konkurranseevne og innovasjon» settes nederst – ettersom ingen liste kan ha tilfeldig orden, og konkurranseevne ikke kan være forskningens øverste mål. Opphøyelsen av økonomiske hensyn til å bli et mål i seg selv snarere enn et middel, bærer preg av OECDs overdrevne innflytelse på norsk kunnskapspolitikk, et fenomen som i senere år med rette er kritisert fra flere hold.
     
  • Grunnforskning må stå sentralt i LTP. Å utelukke begrepet grunnforskning fra LTP framstår som demonstrativt og kunnskapspolitisk ytterliggående. Begrepet grunnforskning reflekterer vesentlige trekk ved kunnskapskulturen som handler om basale ferdigheter og innsikter, fagidentitet, kunnskap om metode og teori, og en rekke aspekter ved fundamentet for kunnskapsutvikling. Det langsiktige og uforutsigbare med forskning må få konsekvenser for kunnskapssynet i LTP. Ikke alle problemer løses ved problemorientert forskning. Vitenskapshistorisk er det utallige eksempler på at grunnforskning legger grunnlaget for å løse presserende samfunnsoppgaver på lengre sikt. Grunnforskning kan med fordel knyttes til målet om utvikling av fremragende miljøer, som bør stå foran de to andre målene. Horizon Europe skiller tydelig mellom ERC-søylen for fremragende, interessedrevet forskning og en tematisk søyle 2 på en måte man ikke gjenfinner i LTP. Det er også symptomatisk at selv en så instrumentell strategi som Horizon Europe setter søylen for fremragende, nysgjerrighetsdrevet forskning først blant sine prioriteringer. LTP burde følge sitt åpenbare forbilde også på dette punktet.
     
  • Avgrense politiske styring i forhold til faglig autonomi. Den åpenbare ambisjonen om sterkere politisk styring av forskningen som LTP bærer preg av, er forståelig i lys av samfunnets økende investeringer i UH-sektoren, men må samtidig balanseres mot faglig autonomi og forskningens behov for å utvikles på egne premisser. Selv om oppdragsforskning og tverrfaglig problemorientert forskning er nødvendige virkemidler, kan disse ikke være forskningsstrategisk enerådende.
     
  • Tverrfaglighet forutsetter faglighet. Disiplinfagene bør nevnes og legitimeres. Grunnforskning henger sammen med disiplinfagenes rolle. Tverrfaglighet er riktig nok viktig, men må bygge på disiplinfaglig grunnkompetanse. LTP understreker i for liten grad betydningen av disiplinfag som utgangspunktet for kunnskapskulturen. Tverrfaglighet er nødvendig, men ikke i den grad at man mister forståelsen for disiplinfagenes etablerte metoder og kunnskapskulturer.
     
  • Akademisk frihet og faglig autonomi bør understrekes sterkere. Institusjonell autonomi er bare vesentlig i den grad den handler om å sikre akademisk frihet og faglig autonomi. Institusjonens autonomi til å maksimere uttelling i det konstruerte insentivsystemet, er i seg selv ikke av prinsipiell betydning eller vekt.
     
  • LTP har klimapolitisk uheldige formuleringer i omtalen av oljeforskning og nye utvinnbare ressurser (s. 39).

Noen spesifikke humaniorapunkter

  • Humaniora må ses på egne premisser i LTP. Humaniora slås konsekvent sammen med samfunnsfagene i LTP. Selv om det er en del trekk som forener disse fagområdene og det er en stor grenseflate der humaniora og samfunnsfag glir over i hverandre, er det også ulikheter på en rekke områder. Stortingsmeldingen om humaniora (2017) forutsetter eksplisitt at humaniora fungerer best på egne premisser. Dette betyr en mindre instrumentell tilnærming til humanistiske elementer, som i større grad må ses som mål i seg selv. Kjerneelementer i humanistisk forskning er estetikk, språk og historie. Slike elementer er i liten grad skrevet inn i LTP, og figurerer mest som underpunkter til problematikker knyttet til teknologiutvikling og innvandring. LTP bør i større grad løfte slike perspektiver fram som fundamentale for erkjennelse, identitet og deltagelse i et åpent, demokratisk samfunn (jf. pkt. 3c ovenfor). Kultur, kreativitet og kunst spiller nå en tydeligere rolle i Horizon Europe enn i LTP.
     
  • LTP må ha en tydelig strategi for små og utsatte fag som er av nasjonal betydning, men som ikke fanges opp av finansieringsordningens insentivsystem av studiepoeng og eksternfinansiering. Her er det flere eksempler innenfor humaniora, som forskningsbasert forvalting av norsk og samisk gjennom fag som leksikografi, onomastikk, terminologi etc. Problematikken gjelder også bredden av fremmedspråk og mangfoldig kulturkompetanse representert i små og utsatte fag som er vesentlige for samfunnets kulturelle kompetanse og beredskap. Det er en rekke humanistiske fagområder som ikke kan vinne fram i NFRs prosjektkonkurranser.
     
  • LTP bør i større grad fokusere på behovet for forskningsbasert forvaltning av Kulturarv i bred forstand. «Kulturarv» er ikke bare knyttet til museale hensyn, men også språk, litteratur og kunst er kulturarv avhengig av forskningsbasert forvaltning og utvikling. LTPs forglemmelse av hensyn til nasjonale kunst- og kulturuttrykk har dyptgripende konsekvenser for så vel NFRs prioriteringer som UH-institusjonenes rekrutteringspolitikk. LTP bør eksplisere både NFRs og  institusjonenes ansvar for å forvalte lokal og nasjonal språk, kunst, kultur og historie.

System og struktur

  • En god LTP er et velegnet budsjettinstrument og UHR-Humaniora har inntrykk av at LTP har konsekvenser for budsjetter og NFRs programmer.
     
  • Forholdet mellom basisfinansiering og konkurransearenaer må ses i sammenheng med hensynet til diversitet i sektoren som Styringsmeldingen legger opp til. Humaniorafeltet er et breddefelt som i hovedsak er avhengig av institusjonenes stabile basisfinansiering.
     
  • LTP bør være tydelig på at ønsket om «åpen forskning» ikke i praksis skal bety overgang fra leserbetaling til forfatterbetaling, som verken er mer praktisk eller prinsipielt bedre. Mange humaniorafag har gode erfaringer med konsortieordningen der KD og institusjonene går sammen om sentrale tidsskrift.
     
  • LTP bør inneholde et tydelig forsvar for kombinerte stillinger med både forskning og undervisning, og at slike stillinger helst fylles gjennom åpne utlysninger og ligger i et professorløp. Slik bør LTP forsvare idealet om forskningsbasert undervisning og akademisk frihet i akademias rekrutterings- og karrierepolitikk.

Endring i de fem prioriteringene

UHR-Humaniora mener at LTPs første og femte prioritering bør omformuleres.

  • Hav bør endres til hav og kystsamfunn. Begrunnelsen ligger i hovedsynspunktet om et sterkere fokus på kultur og samfunn i LTP. Endringer i klima og forvaltning av havets ressurser har stor betydning for mennesker i kystsamfunn i hele landet. Mye av vår identitet ligger i kystkulturen, som også inkluderer historisk kunnskap som har både lokal og global relevans.
     
  • Prioriteringen «Samfunnssikkerhet og samhørighet i en globalisert verden» fremstår som en oppkonstruert prioritering som blander overvåkning med kulturelle hensyn og humanistiske verdier. Tittelen på denne prioriteringen bør heller fokusere på et demokratisk og inkluderende samfunn og ulikhetsproblematikk (jf ovenfor). Kap. 7 i LTP, som omhandler denne prioriteringen, har en rekke gode formuleringer om demokrati og samfunnsutvikling, men bør omhandle også forskningsfokus på språk, estetikk og historie som selvstendige kulturelle mål. Formuleringen «Samfunnssikkerhet og samhørighet” bærer preg å være hentet fra europeiske forskningsdokumenter knyttet til tidlige forarbeider til Horizon Europe der man en stund opererte med «secure and inclusive societies». Dette er ikke en sammenstilling som gjenfinnes i den ferdige Horizon Europe, der inkluderende samfunn nå er skrevet inn i «Cluster 2: culture, creativity and inclusive society». På dette punktet bør LTP ta lærdom fra EUs kunnskapspolitiske diskusjoner og knytte inkluderende samfunn til kultur, kreativitet, kunst og demokrati og sette dette høyt på agendaen.
     
  • Alternativt bør denne prioriteringen deles i to, slik at det blir i alt seks prioriteringer, med «Demokratisk og inkluderende samfunnsutvikling» først.
     
  • Også rekkefølgen på de fem sentral prioriteringen bør endres i tråd med ovenstående, slik at hensynet til et trygt og inkluderende samfunn bør nevnes først, og «hav og kystsamfunn», «Klima» og «offentlig sektor» deretter, ettersom i hvert fall den siste prioriteringen åpenbart må være et virkemiddel for et høyere mål, som er samfunnet. Alle lister markerer en orden eller et hierarki, og begge LTPs to sentrale lister – “mål” og “prioriteringer” står tilsynelatende på hodet.