Det er alltid den enkelte forsker og institusjon som står ansvarlig for at personvernet er tilstrekkelig ivaretatt i forskningsprosjekt. Det samme gjelder forskningsetiske vurderinger.
Det synes å være noen misforståelser knyttet til den rollen som tidligere NSD, nå Sikt, har i dette arbeidet. Sikt er ikke en godkjenningsinstans, men kan bistå forskere og studenter med råd når det er behov for å diskutere og vurdere personvernhensyn i forskningsprosjekt. Dette dreier seg altså om veiledning, ikke om godkjenning.
UHR har inngått en mønsteravtale med Sikt, som omhandler de tjenester UH-institusjonene kan be om bistand til. På bakgrunn av denne avtalen inngår det enkelte universitet og høyskole sine egne avtaler, der det defineres hvilke tjenester som ønskes levert fra Sikt.
Noen, som Universitetet i Bergen, har valgt å etablere sitt eget system for å melde inn forskningsprosjekter som behandler personopplysninger, og kjøper dermed færre tjenester fra Sikt. Andre universiteter og høyskoler krever at alle forskningsprosjekter med personopplysninger sendes til Sikt.
Det er helt opp til den enkelte UH-institusjon å avgjøre hvordan dette arbeidet organiseres best mulig. Samtidig er det viktig å orientere alle forskere og studenter om at det er veiledning man får fra Sikt, ikke godkjenning.
I disse dager er en UHR-nedsatt arbeidsgruppe i gang med å gjennomgå mønsteravtalens tekst for å justere den til gjeldende lov- og regelverk om personvernhensyn i forskning og justerte forskningsetiske retningslinjer for samfunnsvitenskap og humaniora.
Vi vil i den forbindelse se om presisjonsnivået kan økes når det gjelder ansvarsforholdet mellom forskere, UH-institusjon og Sikt.
Lenker til diskusjonene om personvern og forskningsetikk i Khrono den senere tiden: