God forskning og utdanning kan bidra til vekst og velstand, gi økt sikkerhet og bygge motstandskraft. Å satse på forskning og utdanning vil være viktig for et fremtidsrettet Norge.

Og utfordringene vi står overfor er mange, nasjonalt og globalt. Vi står i en rask digitalisering, store demografiske endringer, og ikke minst en omfattende overgang til en grønn og mer sirkulær økonomi. Dette vil endre det meste.

Fra mitt forskningsfelt vet vi også at globale maktforhold forskyves. Og de styringsprinsippene vi tradisjonelt har lagt til grunn utfordres, som verdier og prinsipper knyttet til rett og likeverd, sannhet, fakta og frihet.

Vi i Norge vil merke disse endringene særlig sterkt. Vi har tjent godt på den internasjonale orden vi har hatt, og vi berøres særlig når vi nå går fra særstilling til omstilling, og går fra å være en petroleumsstat til å i økende grad bli en global investorstat (nær en av fire kroner i statsbudsjettet i 2020 kom fra Oljefondet).

Revisjonen av langtidsplanen skaper naturligvis interesse og engasjement innad i sektoren. Men gitt disse utfordringene burde den engasjert mange flere, de færreste vil noen gang lese en langtidsplan.

Omstillingstider krever kunnskap og det er et større behov for å få forskningsresultatene raskt. Pandemien er et åpenbart eksempel, men også bærekraft og energitransformasjon, og de dype og samtidige sosiale politiske, økonomiske, og teknologiske endringene, nasjonalt og internasjonalt stiller krav til omstilling og hastighet. Vi har naturligvis samme behov for langsiktig forskning som før, men vi må også raskere finne forskningsbaserte løsninger på presserende utfordringer.   

Jeg ønsker meg derfor en langtidsplan som på en enkel og overbevisende måte synliggjør forskningens og høyere utdannings rolle i å løse viktige samfunnsutfordringer. Den setter dristige men klare mål, kobler dette til ressurser og satsinger og er tydelig på forventede resultater. Slik kan forskningens bidrag til samfunnsutviklingen økes – og «impact» faktoren blir større. Langtidsplanen vil da gi styringskraft og ansvarliggjøring blir enklere.

Jeg vil understreke betydningen av form og stil. Årsaken er enkel: En viktig suksessfaktor for neste langtidsplan er at den «treffer», inspirerer og mobiliserer også de som er utenfor «sektoren». Bare dersom større deler av samfunnet ser verdien av forskning og høyere utdanning, og får et eierskap til aktiviteten, kan man sikres de nødvendige ressursene slik at det er mulig å hente ut verdiene og potensialet forskning og høyere utdanning kan gi.

Tilsvarende, når vi ønsker at samfunnet investerer stort i vår sektor må det også begrunnes i at det er nyttig for samfunnet på lang sikt. Å legge mer vekt på forskning som problemløsning, betyr heller ikke at forskningens kritiske og uavhengige rolle svekkes, tvert om, kritiske bidrag er både viktig, nyttig og nødvendig for både demokrati og innovasjon.

Dersom vi ser forskning som et viktig virkemiddel i samfunnsutviklingen har det også noen praktiske implikasjoner for hva langtidsplanen bør vektlegge. La meg nevne fire.

Åpne opp og styrk samarbeidsflatene

Dersom vi skal kunne å løse de store samfunnsutfordringene må forskningen i enda større grad enn i dag være i dialog med aktører i næringsliv, offentlig sektor, og i samfunnet for øvrig i inn og utland. Vi må samarbeide om å finne de viktige problemene, løsningene, metodene og sammen sørge for at innsiktene anvendes. Forskere bør nå mer ut, og andre må oppleve at det er lett og nyttig å samarbeide med forskere. Insentiver, strukturer og kulturer må innrettes deretter. Mye bra har skjedd, men vi kan bli enda bedre på å stimulere til systematisk samarbeid, mobilitet og idé- og kunnskapsutveksling. Vi må også se til at det er et godt samspill mellom virkemidler nasjonalt og internasjonalt.  

Legg mer vekt på relevans også i Forskningsrådets vurderinger

Dessverre later det til at det nye vurderingssystemet i Forskningsrådet virker motsatt. Alle søknader vurderes nå utelukkende etter vitenskapelig «impact», mens panelene som vurderer søknadene har instruksjoner om å ikke legge noe som helst vekt på prosjektets samfunnsmessige relevans. Dette gjelder ikke bare de «frie» utlysningene, men også de utlysningene som har bestemte budsjettformål. Dette må endres. Hvordan forskningen bidrar til å løse viktige samfunnsutfordringer må være en integrert del av den faglige vurderingen av forskningsprosjekter.  Vi bør ha et system som finner de prosjektene som både er vitenskapelig fremragende og som også har stor relevans.

Styrk instituttsektoren

Instituttene har som samfunnsoppdrag å bidra nettopp med god og relevant forskning som er knyttet til samfunnsmessige utfordringer, omstillingstakten er ofte høy, og de jobber gjerne tett med oppdragsgivere. Det er derfor naturlig at langtidsplanen styrker instituttsektoren og peker på hvordan den kan utvikles videre. I dag mottar instituttene en liten grunnfinansiering sammenlignet med andre land. En høyere grunnfinansiering vil være et enkelt grep for å styrke fagmiljøene ytterligere, det vil kunne styrke deres evne til å raskere sette i gang ny forskning, og føre til at enda flere av de beste unge talentene vil velge forskning som sin karrierevei.  

Styrk faglig samarbeid

Mange av de største utfordringene i vår tid er sammensatte og krever innsikt fra flere disipliner. For eksempel, vil klimaendringene stille krav til ny teknologi og nye materialer, men også nye verdikjeder, reguleringer og endrede adferds normer. Naturvitenskap, samfunnsfag og humaniora må derfor arbeide mer sammen. For å gå løs på disse utfordringene fordrer det selvsagt gode fagmiljøer innen de ulike disiplinene, men det krever også at vi skaper insentiver for innovativt og spennende samarbeid på tvers av disipliner.  

skrevet av Ulf Sverdrup, Direktør for Norsk utenrikspolitisk institutt (NUPI)