Jusstudentene blir i all hovedsak jurister. Og lærerstudenter blir lærere, på samme måte som medisinstudenter stort sett blir leger. For studenter på profesjonsstudier er andelen med relevant jobb så nær 100 prosent den bør være. Ingen indikator i finansieringssystemet som premierer høy andel med relevant jobb etter endt utdanning vil endre det. Men det er ikke slik at alle skal studere profesjonsfag.

For utdanningene som ikke er profesjonsrettet er det ikke nødvendigvis like entydig hva som er en relevant jobb og ikke. Er det relevant for en sosialantropolog å jobbe som forhandler for et større oljeselskap når kontrakter med internasjonalt teknologiselskap skal landes? Noen vil sikkert hevde at det må overlates til forretningsjuristene eller økonomene, mens andre vil mene at antropologens blikk for maktspill vil være avgjørende for å sikre en avtale.

Utdannelse for et arbeidsliv i endring

Et mangfold av kunnskap og kompetanse er det som skal til for å sikre et velfungerende arbeidsliv. Utdanningsinstitusjonene skal også utdanne for et langt liv i et skiftende arbeidsliv i endring og som Holden-utvalget slår fast: «Kompetansebehov er vanskelige å forutse på lang sikt» og «at det knytter seg stor usikkerhet til hvilke kompetanser, utdanninger og yrker som vil kreves for å utføre fremtidens arbeidsoppgaver» (NOU 2018:2 – Fremtidens kompetansebehov). Det vil være lett, men feil, å kun utdanne for et kortsiktig arbeidsmarkedsbehov. Utdanningene må ha relevans i arbeidsmarkedet 10-20 år frem i tid, og utdanningene skal også påvirke og bidra til å forme fremtidens jobber.

Arbeidsrelevansen er allerede god

Flere utdanningsinstitusjoner har selv kartlagt hvor stor andel av studentene som mener de har relevant jobb etter endt utdanning. Tallene er jevnt over høye, på tvers av utdanninger. En undersøkelse ved Universitetet i Bergen viser at nær 80 prosent av alle med mastergrader innen humaniora, samfunnsvitenskap og realfag opplever å ha relevant jobb to år etter endt studium. At arbeidsrelevansen i høyere utdanning er generelt god, bekreftes av en NIFU-undersøkelse av arbeidsgivers forventninger til og erfaringer med nyutdannede. Dersom andel med relevant jobb etter endt utdanning skal inn som en del av finansieringssystemet av institusjonene, må grundige undersøkelser gjennomføres årlig i forkant av Stortingets budsjettprosesser for alle de drøyt 1300 studieprogrammene som tilbys nasjonalt. Og et stort antall arbeidsgivere og arbeidstakere må være villig til å svare. Det er vanskelig å se at dette kan iverksettes uten et betydelig byråkrati og store omkostninger.

Forenkling fremfor byråkratisering

Dagens finansieringsmodell er omfattende. Utdanningsinstitusjonene får betalt for antall studenter som tas opp, avlagte studiepoeng og grader. I tillegg inneholder modellen flere indikatorer knyttet til forskning og ekstern finansiering.  Jo flere indikatorer og insentiver som inngår i modellen, jo større er sannsynligheten for at den ene nuller ut effekten av den andre. Universitets- og høgskolerådet har derfor tatt til orde for en forenkling av finansieringsmodellen snarere enn en enda mer kompleks og byråkratisk modell. Institusjonene styres gjennom budsjetter, men også gjennom fire ulike sektormål og i underkant av 20 underliggende styringsparametere. Sektoren har lenge argumentert for å få redusert antall mål og indikatorer, og har fått gjennomslag for det. Regjeringen har varslet en melding til Stortinget om styring av sektoren.

Statlige beslutninger skal være «velbegrunnede og gjennomtenkte» heter det i statens utredningsinstruks. Det betyr at konsekvenser skal belyses før et vedtak fattes. Slik alliansens forslag er utformet på dette punktet, er utredningsinstruksen nærmest satt til side.

Å kaste inn en ny indikator i finansiering og styring av sektoren nå synes svært lite gjennomtenkt.