UHR -bloggen

Praksis bør handle om læringsutbytte

Akkurat nå er 35 000 studenter underveis i en helse- eller sosialfaglig profesjonsutdanning. Samfunnet trenger enda flere. Gode praksisstudier er viktig, men tilgang til praksisfeltet som læringsarena er et knapphetsgode. Derfor må læringsutbytte fra praksis komme mer i fokus, og departementene må sammen sørge for at utfordringen med manglende lovfesting og finansering av utdanningsoppgaven i praksisfeltet blir løst.

Kvalitet i praksis er utfordrende

For studentene betyr hver dag i praksis mye. En god praksisopplevelse blir det snakket om, den trygger studenten i sitt valg av utdanning og bidrar til at ferdige kandidater søker på ledige jobber. Historier om dårlige praksisopplevelser sprer seg fort og kan gi hele tjenesteområder dårlig ry.

Gjennom prosjektet «Operasjon praksis» har NOKUT levert en rekke rapporter som gir en god oppsummering av velkjente og godt dokumenterte utfordringer knyttet til kvalitet i praksisstudiene. I publikasjonen «What works with work placements?» beskriver NOKUT også tiltak som tidligere utredninger og forskning viser at gir god effekt på opplevd kvalitet i praksisstudiene. Ingen av disse tiltakene er nye, ukjent eller uprøvd. Hva er det da som gjør at vi fortsatt kartlegger og diskuterer de samme problemstillingene og tiltakstypene om og om igjen?

Veiledning er kostbart – og foregår på bortebane

Med dagens praksismodeller skal de 35 000 studentene som er underveis i en helse- og sosialfaglig profesjonsutdanning til sammen ha gjennomført nærmere 1,5 millioner studentdagsverk i praksisfeltet for å få godkjent grunnutdanningen sin og være skikket for yrket. Og det er forskriftsfestet at praksisstudiene skal være veiledet. Det alle vet, men ikke snakker om, er at veiledningen av disse studentene, vil kreve mer tid og ressurser enn lokale tjenesteledere har tilgjengelig for en oppgave som ikke har førsteprioritet.

Et regnestykke: La oss anta at en rimelig pris for tid brukt på et tjenestested til administrasjon og veiledning av en student i praksis, er 500 kroner per dag. Prislappen for forskriftsfestede krav om veiledet praksis for 35 000 helse- og sosialfagsstudenter, blir da 750 millioner kroner. Hvem av partene har disse midlene i sine rammer eller fra andre tildelinger?

Aktørene i praksisfeltet forventer at utdanningene bidrar til å finne bedre løsninger på spenningen mellom det store volumet studenter som skal ut i praksis, og kvalitetssikring av praksisstudiene. Høyere utdanning har gjennomgått store endringer i de siste 15 årene, og ingen stiller i dag spørsmål ved at store forelesninger og tradisjonelle skoleeksamener ikke alltid er beste løsning for å maksimere studentenes læring. Kanskje er tiden inne for en mer radikal nytenkning rundt praksisstudienes plass og utforming i bachelor- og masterprogrammene, slik at praksis som et  knapphetsgode kan brukes mer optimalt enn i dag?

Hva skal praksisfeltet bidra med?

UH-sektoren og utdanningene må gå inn i reelle diskusjoner med praksisfeltet for å finne svar på følgende spørsmål til alle studieprogrammer med praksis:

  • Hva skal studentene kunne som de kun kan lære i praksisfeltet?
  • Hvor i praksisfeltet kan de lære dette? Hvilke alternative læringsarenaer kan tas i bruk?
  • Hvor lang tid må de være på praksisstedet for å oppnå forventet læringsutbytte?

Svarene forutsetter et nært og forpliktende samarbeid mellom UH-sektoren og sentrale læringsarenaer i tjenestene om både rammer, hensikt og mål for praksisstudiene.

Forskrifter forplikter kun institusjonene i egen sektor

Studietilsynsforskriftens forplikter UH-institusjonene til å sørge for at det foreligger en praksisavtale mellom institusjon og praksissted. Gjennom det tverrdepartementalt styrte RETHOS-prosjektet har det nå kommet en rekke nye forskrifter til UH-loven, blant annet en Forskrift om felles rammeplan for helse- og sosialfagutdanningene.

Problemet er at forskrifter under UH-loven ikke forplikter andre enn UH-institusjonene selv. Med unntak av spesialisthelsetjenesten i statlig sektor, er det fortsatt slik at lovverket under Helse- og omsorgsdepartementet, Arbeids- og sosialdepartementet og Barne- og familiedepartementet ikke gir helt sentrale læringsarenaer i kommunal og privat sektor et sørge-for-ansvar når det gjelder å bidra til utdanning og veiledning av studenter i praksisfeltet. Oppgaven er derfor lite synlig, den er ikke tildelt egne ressurser og vil ikke få prioritet i en presset situasjon på praksisstedet. Dermed blir det vanskelig å få etablert stabile relasjoner mellom utdanningene og praksisstedene.

Samordning av lov- og regelverk

Alle parter er enige om at noe må gjøres for å minske presset på tjenestene, samtidig som kvaliteten i praksisstudiene må bli bedre. Men utdanningene og tjenestene har i altfor mange år vært låst i en slags stillingskrig der partene kjemper om ressurser til sikring av kvalitet i utførelsen av sine primæroppgaver.

Det er helt nødvendig å få på plass et mer samordnet lov- og regelverk for utdanningsoppdraget i praksisfeltet på tvers av tjenesteområder og relevante læringsarenaer. Og det må settes av ressurser til kompetansebygging og veiledningoppdraget ute i tjenestene.

Hvordan oppgavene kan løses på måter som er bærekraftig og gir en bedre balanse mellom kvantitet og kvalitet i praksisstudiene både lokalt og nasjonalt, er en både faglig og administrativ utfordring. Universitets- og høgskolerådet kan bruke sine nasjonale arenaer til å fremme dialog og samarbeid mellom sektorene om problemforståelse, tiltak og løsninger på flere nivåer.

Kontaktpersoner

Dag Rune Olsen
Styreleder i Universitets- og høgskolerådet
E-post
Fant du det du lette etter?