UHR -bloggen

Åpen tilgang er best for samfunnet

Hvis vi vil at samfunnsutviklingen skal være kunnskapsbasert og at befolkningen skal ha tillit til forskningen, må den være tilgjengelig for alle.

Flere og flere land har tatt til orde for det de siste årene: All offentlig finansiert forskning bør publiseres i kanaler som er åpne for alle. Det er Norges Forskningsråd, hittil 11 andre nasjonale forskningsråd, EU og forskningsfinansiører over hele Europa nå enige om. Sammen har de laget en plattform for innføring av åpen tilgang, kalt Plan S. Regjeringen har ment dette lenge, og Universitets- og høgskolerådet er prinsipielt enig: Full åpen publisering av forskning må til hvis vi skal få til en reell kunnskapsbasert samfunnsutvikling og mer åpenhet, transparens og tillit til forskningen.

Bra for demokratiet

Vi går nå fra et system med klare svakheter, for eksempel når det gjelder økonomi og tilgang på kunnskap, til en ordning hvor demokratiske prinsipper får veie tyngst. I dag tjener noen få forlag veldig mye på svært dyre abonnementer på forskningstidsskrifter. Samfunnet, som betaler for forskningen det her er snakk om, har ikke fri tilgang. Derfor er endringen nødvendig.

Kort tid

Plan S har imidlertid én klar utfordring, og det er tidsperspektivet. Det blir en stor utfordring å få en ny ordning til å fungere på bare litt over et år. Derfor er det lett å forstå at mange forskere er bekymret. Flere spørsmål må avklares av forskningsrådene, EU og politikere – i tett dialog med forskningsmiljøene.

Hvordan sikre kvalitet?

For det må være helt klart: Vi må aldri fire på kvalitetssikringen. Vi har allerede gode systemer, både nasjonale og internasjonale, som skal sikre kvalitet, redelighet og høy etisk standard i akademia. Forskningsetikkloven bidrar til at forskning, både i offentlig og privat regi, skjer i henhold til anerkjente etiske normer. Hvordan vil regjeringen og Forskningsrådet sørge for at vi kan bygge videre på disse systemene i omleggingen til åpen tilgang?

Hvordan motvirke røverforskning?

Tidligere i høst publiserte Aftenposten en reportasje om såkalt røverforskning. Det er dypt alvorlig og ødeleggende for samfunnets tillit til forskningen at useriøse publiseringskanaler forleder forskerne til å publisere uten kvalitetssikring. Dette er virkelig ikke det vi trenger i en tid preget av «falske nyheter» og manglende tillit til forskningen. Mange mener at betaling for publisering har skapt fenomenet. God kvalitetssikring er ikke direkte knyttet til publiseringsform. Dette er likevel en av sidene ved åpen tilgang vi må arbeide enda bedre med om vi skal lykkes.

Hvor skal vi publisere?

Forhåpentlig vil kravene om åpen publisering føre til at forlagene endrer forretningsmodellene sine slik at det ikke blir behov eller marked for å opprette nye publiseringskanaler. Kvalitetssikringen av eventuelle nye kanaler må skje etter de høye standardene vi allerede følger og etableringen av nye kanaler må ikke kunne anklages for å være politisk styrt. Hvordan skal vi sikre dette?

Hvem skal betale?

På sikt vil åpen publisering bli billigere enn dagens system. Forlagene vil ikke lenger kunne ta seg klekkelig betalt for abonnementer, men må heller ta betalt for kvalitetssikring og publisering. Disse avgiftene må standardiseres og ha et tak, slik at kostnadene ikke fortsetter å stige. I en overgangsfase vil utgiftene til publisering forskyves. Det som må være helt klart, er at dette ikke skal avkorte finansieringen av forskning. Hvordan tenker regjeringen og Forskningsrådet at omleggingen skal finansieres i overgangsfasen?

Hvordan trygge unge forskere?

I overgangen må vi ha særlig omtanke for unge forskere. Framover vil de konkurrere mot erfarne forskere som har merittert seg i det gamle systemet gjennom en hel karriere. Hvordan skal vi sørge for de unge forskernes muligheter til å bygge en karriere?

Mer kunnskap

Fri tilgang til informasjon er helseforebyggende for et demokrati. Kunnskap forringes ikke av å deles, tvert om. Dersom alle får like muligheter til å tilegne seg den, blir vi klokere som samfunn. At mesteparten av forskningen i Norge er offentlig finansiert, er dessuten i seg selv et argument for åpen tilgang. Jeg mener åpen tilgang vil føre til at forskningen styrker sin posisjon som samfunnets hovedleverandør av kunnskapsgrunnlag. Avklaringene må komme raskt så prosessen framover blir så god som mulig. Dessuten er det viktig at alle aktører i sektoren, særlig forskerne, bidrar gjennom å få både bekymringer og forslag til løsninger på bordet.

Fullversjon av kronikk publisert i Aftenposten 8. oktober 2018

Kontaktpersoner

Mari Sundli Tveit
Styreleder i Universitets- og høgskolerådet
E-post
Mobil 934 29 699
Fant du det du lette etter?