UHR -bloggen

Akademiske kjerneverdier bør lovfestes

Vi snakker ofte og varmt om akademiske kjerneverdier som akademisk frihet og institusjonell autonomi, men begrepene er ikke særlig fremtredende i lovgivningen. Er det håp om at en revidert universitets- og høyskolelov (uh-lov) endrer på dette?

Mens året 2020 ennå er et ubeskrevet blad, er forslag til revidert uh-lov ventet overlevert statsråd Iselin Nybø. Utvalget har riktignok hatt begrenset tid til en omfattende gjennomgang, men like fullt er det å forvente at det kommer forslag til substansielle endringer. Slik som lovfesting av akademiske kjerneverdier.

En instrumentell forståelse av akademisk frihet

Dagens uh-lov pålegger institusjonene å «fremme og verne akademisk frihet», og slår fast at den enkelte vitenskapelige ansatte «har rett til å velge emne og metode for sin forskning eller sitt utviklingsarbeid innenfor de rammer som følger av ansettelsesforholdet eller særskilt avtale.» Dette er vel og bra, men signaliserer samtidig en noe instrumentell forståelse av akademisk frihet som kjerneverdi. Akademisk frihet er mer omfattende enn retten til selv å velge emne og metode for sin forskning, med de begrensninger som måtte følge av ansettelsesforholdet. At akademiske institusjoner skal «fremme og verne» om akademisk frihet, er en selvfølge. Dersom det skal gi mening i en lovtekst, bør det formuleres mer forpliktende, eksempelvis: Ved norske universiteter og høyskoler skal akademisk frihet råde. Den norske universitets- og høyskoleloven er naturligvis til for å regulere institusjonenes virke, tydeliggjøre deres rolle i samfunnet og regulere forholdet til overordnet myndighet. Men ved å nedfelle akademisk frihet forpliktende i lovverket, sender det også signaler til land rundt oss om betydningen av nettopp denne kjerneverdien. Akademisk frihet er under press i flere land i våre nærområder og synes å tilta med økende populisme. Lovrevisjonen kan dermed bidra til å klargjøre norske myndigheters forventninger til forsknings- og høyere utdanningssamarbeid internasjonalt.

Om uh-loven er begrenset med hensyn til omtale av akademisk frihet, er institusjonell autonomi nesten fraværende. Begrepet finnes ikke i lovteksten, men loven spesifiserer hva institusjonene ikke kan instrueres om. Det begrenser seg i all hovedsak til «læreinnholdet i undervisningen og innholdet i forskningen eller i det kunstneriske og faglige utviklingsarbeidet». Ut over dette kan i prinsippet institusjonene instrueres om hva som helst – i stort og smått. Joda, styret er etter loven institusjonens «øverste organ» og er ansvarlig for at virksomheten holder høy faglig kvalitet og er i tråd med lover, regler og føringer fra overordnet myndighet. Men i året vi akkurat har lagt bak oss satte Justis- og beredskapsdepartementet til side en styrebeslutning fattet av Politihøgskolens «øverste organ». I Stortinget ble det fremmet forslag om å overstyre Nord universitets forslag til studiestedsstruktur. Forslaget falt riktignok, og leder av Utdannings- og forskningskomiteen, Roy Steffensen, uttalte i Khrono: «Vi ønsker ikke å åpne døren for at Stortinget skal kunne detaljstyre hvor universiteter og høgskoler skal være lokalisert og hvilke studietilbud de skal ha.» I stortingshøringen i forkant av Stortingets behandling var Forskerforbundets leder, Guro Lind, tydelig i sin advarsel mot å overstyre institusjonenes øverste organ. At institusjonenes autonomi ble utfordret året etter at Jeløya-plattformen ble lagt frem kan synes som et paradoks, all den tid denne inviterte til en såkalt mulighetsstudie «for å sikre mer uavhengige institusjoner». Denne muligheten gikk imidlertid tapt i debatt om foretaksmodell, «new public management» og frykt for økt statlig detaljstyring. Staten bruker nærmere 40 milliarder på universiteter og høyskoler årlig. En høyt utdannet befolkning er kanskje den viktigste forutsetningen for utviklingen av et moderne samfunn. Naturligvis er det legitimt med politisk styring av høyre utdanning og forskning som del av offentlig sektor. Spørsmålet er snarere i hvilken grad og hvordan dette balanseres mot institusjonenes åpenbare behov for autonomi.

Forskriftsfestede retningslinjer

Den lovfestede bestemmelsen om at institusjonene ikke kan instrueres om læreinnholdet, er også begrenset av dagens uh-lov. Staten forbeholder seg retten til å kunne forskriftsfeste rammeplaner for utdanninger der de mener det er nødvendig. I den senere tid er en rekke nye og høyst detaljerte nasjonale retningslinjer forskriftsfestet for en rekke helse- og omsorgsutdanninger. Og flere er under utarbeidelse. Begrunnelsen gis i Meld. St. 13 (2011–2012) «Utdanning for velferd – Samspill i praksis», hvor det konkluderes med at helse- og velferdstjenestene ikke har god nok innflytelse på det faglige innholdet i utdanningene, at de er for statiske og at det er behov for bedre nasjonal styring for å sikre at forventningene oppfylles. Dette er vanskelig å tolke som annet enn kritikk av kvaliteten utdanningene forventes å holde.  Det er beklagelig dersom utdanningene ikke er av tilstrekkelig kvalitet, og slik kritikk tar, og skal institusjonene ta, på alvor. I lys av institusjonenes og styrenes lovfestende fullmakter og ansvar for nettopp faglig kvalitet, ville det være rimelig å fremføre kritikken for institusjonenes ledelse og øverste organ, snarere enn å gripe til forskriftsfesting av alt fra studiets oppbygging til detaljerte læringsmål – og utbytte for fagene utdanningene skal omfatte.   

Forvaltning av bygningsmasse gir strategisk handlingsrom

På nyåret ventes også politisk behandling av forslag om å overføre all bygningsmasse fra de selvforvaltende institusjonene til Statsbygg. Begrunnelsen er at institusjonene selv ikke er i stand til å forvalte disse på en forsvarlig måte og at Statsbygg skjøtter oppgaven billigere og bedre. De institusjonene som dette berører vil nok ha en annen oppfatning av evnen til forsvarlig forvaltning av eiendomsmassen. Viktigere enn økonomiske argumenter er imidlertid at institusjonene blir fratatt det strategiske handlingsrommet som utvikling av egen bygningsmasse representerer. Det er åpenbart at det må være Universitetet i Oslo som sitter i førersetet for utvikling av nybygg for livsvitenskap i Gaustadbekkdalen i Oslo. Samling av NTNU-Trondheim på Gløshaugen er en viktig strategisk beslutning fattet av styret. Da er det unaturlig at prosessen eies av et statlig eiendomsselskap og ikke av styret. NMBU mister åpenbart strategisk styringsfart dersom andre enn ledelsen og styret er ansvarlig for utvikling av nytt veterinærbygg – et av Europas største dyrehospital. Dersom de selvforvaltende institusjonene mister mulighetene til strategisk utvikling av campus, reduseres samtidig institusjonenes autonomi ytterligere.     

Institusjonell autonomi som overordnet prinsipp

Ideelt sett burde institusjonell autonomi lovfestes som overordnet prinsipp når den nye loven skal vedtas av Stortinget. Samtidig har staten en legitim interesse i å utøve styring av sektoren slik at nasjonale mål for utdanning og forskning nås. I dag styres institusjonene hovedsakelig etter felles sektormål fastsatt av departementet med utgangspunkt i gjeldende politikk. Ensartede styringsmål gir mindre rom for å utvikle hver enkelt institusjons særegenhet og profil. I de senere årene er derfor utviklingsavtaler inkludert i styringen av institusjonene. Disse åpner i større grad for institusjonsspesifikke mål og strategier, og gir institusjonene større innflytelse over egen utvikling.  Lovutvalget verken kan eller bør beskrive i detalj hvordan institusjonene skal styres. Derimot vil den kommende stortingsmeldingen  om styringspolitikk for statlige universiteter og høyskoler kunne åpne for økt institusjonell autonomi. Ny uh-lov kan imidlertid slå fast at universiteter og høyskoler er autonome, selvforvaltende institusjoner med utvide fullmakter, innenfor de rammer som fastsettes av Stortinget.

Kontaktpersoner

Dag Rune Olsen
Styreleder i Universitets- og høgskolerådet
E-post