Khrono har nylig omtalt en grundigere undersøkelse av praksis ved Universitetet i Oslo som er publisert internasjonalt av Ingvild Reymert ved NIFU. Den gir et mer nyansert bilde og viser at bibliometri også kan brukes forstandig i ansettelsesprosesser ved institusjonen. Tilsvarende får man et nyansert bilde av Lokal bruk av publiseringsindikatoren ved OsloMet i en artikkel av Lone Wanderås Fossum og Nils Pharo i bladet Forskningspolitikk. Men her er inntrykket at praksis varierer mellom fagenhetene uten institusjonell veiledning.

Det nasjonale publiseringsutvalget, som vi representerer i denne artikkelen, har helt siden før publiseringsindikatoren ble innført i 2005 vært oppmerksom på at indikatoren både kan brukes og misbrukes lokalt og på individnivå. Se UHR-rapporten Vekt på forskning (2004), s. 59. Vi tok initiativet til en kartlegging av lokal bruk som utkom i evalueringen av publiseringsindikatoren i 2014. Denne fulgte vi opp i dialog med institusjonene, både lokalt og slik de var representert med sine ledere i UHR. Blant annet utarbeidet vi et notat med råd om lokal bruk av indikatoren som ble offentliggjort på indikatorens nettside. Notatet er nylig revidert og foreligger både i en kort versjon med fire punkter som vi gjengir nedenfor, og en utvidet versjon. Sistnevnte omtaler ikke bare publiseringsindikatoren, men også Journal Impact Factor, H-indeks og rådene som gis på internasjonalt nivå i DORA-erklæringen og Leiden-manifestet.

Dessverre har våre råd aldri vært henvist til i debatten om lokal bruk av publiseringsindikatoren, verken her i Khrono eller andre steder. Rådene er gitt i fire punkter:

1. Bibliometri skal ikke brukes alene. Ansettelser, opprykk, karriereoppfølging og fordelinger av oppgaver og ressurser skal bygge på helhetsvurderinger. I de fleste tilfeller skal ikke bare forskningen vurderes. Men også i vurderinger av forskningen har bibliometriske indikatorer begrenset verdi fordi de kun er tilbakeskuende, ikke tar hensyn til forskjeller i forutsetninger og ikke kan erstatte et beslutningsansvar.
2. Bibliometri ser ikke framover. Bibliometri peker bakover mot tidligere forskningsaktivitet. Vurderinger i forbindelse med ansettelser, opprykk eller tildeling av ressurser skal også se framover og vurdere mulighetene for å innfri utlyste krav og forventninger.
3. Bibliometri forstår ikke forskjeller i forutsetninger. Forskning og faglig aktivitet foregår i mer eller mindre aktive faser alt etter hvilke andre oppgaver man er engasjert i, hvilke ressurser som er tilgjengelige til enhver tid, og hvilken type prosjekter og samarbeid man er med i. Forskningsledere har ansvar for å forstå denne variasjonen ved fordeling av ressurser og ved ansettelser og opprykk.
4. Bibliometri kan ikke beslutte. Når søknadene er mange og det er behov for å foreta et utvalg (screening) før nærmere vurderinger av relevante kvalifikasjoner, kan bibliometri eventuelt være ett av flere hensiktsmessige hjelpemidler. Men verdien av å bruke bibliometri vil være avtakende jo nærmere beslutningen man kommer. Kvalitative metoder og en ansvarlig beslutning er nødvendig.

Dette er kun ment som råd. Vurdering av forskere på individnivå er et faglig ansvar for institusjonene og må tilpasses institusjonenes innretning og fagområdeforskjeller.  

Av Anne Kristine Børresen, Gunnar Sivertsen og Vidar Røeggen
Først publisert i Khrono 3.10.2020.